KAPITTEL FEM
Antydninger, og den første Nøkkel
Jeg samlet meg sammen, og spurte: “ Ok, hvordan går vi til verks?”
“Hvis jeg bare hadde fortalt deg om Nøklene, så ville din forståelse av dem bli ganske begrenset, og du ville ikke ha verdsatt dybden av kunnskapen som skjuler seg i dem. Derfor skal vi istedenfor bruke det som kalles Det Intuitive Prinsipp. Og så vil gi deg biter av informasjon eller antydninger, og du kontemplerer hvor de leder deg hen, deretter gir du meg din intuitive feedback. Jeg kommer til å gi deg flere hint, helt til du kommer til en forståelse av prinsippet. Av og til kommer forståelsen gradvis, og noen ganger kommer det øyeblikkelig som et lyn.”
“Skal du gi meg et hint nå?”
“Ja. Det første hintet er spørsmålet: HVEM ELLER HVA ER DU? Eller om jeg spør deg i første person HVEM ELLER HVA ER JEG? Hver gang du får et hint, kan du stille de spørsmålene som er nødvendige for at du skal kunne ledes på rett spor, og gi ditt sinn en retning slik at din intuisjon kan stimuleres. Har du noe mer du vil spørre om?”
“Jeg kan like godt ta fatt på å besvare det. Det virker enkelt nok. Jeg er et menneske.”
“Det er en definisjon på din fysiske tilstedeværelse, men begrepet menneske er bare et vibrerende ord som ikke forteller deg noe som helst om hvem du i realiteten er. Tenk igjen. HVEM ELLER HVA ER DU?”
Tydeligvis så hadde ikke Johannes til hensikt å la meg slippe så lett i fra det. Jeg reflekterte en stund, og svarte. ”Hvis jeg husker korrekt, så forteller Den Hellige Skrift oss at vi er Guds sønner. Er det dét vi er?”
“Det er sant, at du er et menneske. Du er også Guds sønn, som det står skrevet i Skriften. Men det å si at du er et menneske eller en Guds sønn, guders like eller englers like, betyr ikke stort. Det er kun et uttrykk eller et ord som ikke gir noen særlig mening for de fleste. Så la meg spørre deg igjen…
HVEM ELLER HVA ER DU, egentlig?”
Dette hadde virket lett nok til å i begynne med, men jeg begynte nå å danne meg en idé om at dette var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tenkte en stund over enhver læresetning jeg kunne komme på, om hvem jeg var, og svarte: “Noen sier at jeg er Ånd eller Sjel. Er det dét jeg er?”
“Og hva er Ånd eller Sjel?” sa Johannes.
“Vel, det er vel meg uten min kropp, kanskje det som lever videre etter døden.”
“Hvis jeg hadde fortalt deg at du er Ånd, sier det deg noe som helst om hvem eller hva du er?”
“Eh – h, ja. Jeg tror da det.”
“Hva forteller det deg?”
“Det forteller meg at jeg… at jeg… at jeg, tja, er et slags åndevesen…”
”Lærte du ikke i vanlig engelsk på skolen, at du ikke skulle definere et ord, med det ordet du definerer? Du definerer ikke rødt ved å si at det er rødt. Du kan heller ikke definere Ånd, ved å si at det er Ånd. La meg derfor gjenta. Hvis jeg sier til deg at du er Ånd, hva sier det deg?”
Jeg skulle til å definere Ånd ved å bruke ordet Ånd en gang til, men tok meg selv i det og tenkte meg om et øyeblikk. “Jeg antar at om jeg er en Ånd, så er jeg ikke fysisk.”
Johannes lente seg frem og grep meg rundt håndleddene, “Men jeg kan føle ditt fysiske vesen. Så er du da virkelig Ånd?”
“Vel, jeg tror jeg er et fysisk vesen med Ånd.”
“La meg forklare noe for deg, som du må huske på gjennom hele prosessen. Jeg kommer alltid til å snakke med eksakte ord til deg. Jeg har ikke sagt at du ikke har en ånd, men jeg har spurt deg hva det ville bety hvis du var en Ånd?”
“Det ville vel bety at jeg ikke er fysisk.”
“Endelig fremskritt!” sa Johannes. “Men hvis du ikke er fysisk, hva er det da som står igjen?”
Jeg tenkte meg om litt. ”Ånd, går jeg ut ifra.”
Johannes sukket. “Igjen spør jeg deg, hva er Ånd?”
“Jeg er neimen ikke sikker… Kanskje liv, essens eller vibrasjon. Det er vel hva vi er når vi ikke er fysiske.”
“Men hvis du er Ånd, så er du det også når du er fysisk. Hvis du er Ånd, så er du alltid Ånd. Tror du at du veksler mellom å være Ånd til å ikke være Ånd?”
“Jeg tror ikke det.”
“Du har nå fått en del å tenke på. Tenk på dette spørsmålet i løpet av neste uke. Vi møtes da om syv dager og går igjennom dine tanker, og så gir jeg deg nye retningslinjer. Vær god og gjenta spørsmålet for meg.”
“Hva er Ånd?”
“Nei, min venn, det kom etter spørsmålet. Du må kontemplere på det eksakte spørsmålet, hvis du skal kunne finne det korrekte svaret. Hva er spørsmålet?”
“Hvem er jeg?”
“Ikke helt, tenk om igjen. Hva er spørsmålet? Husk hva jeg sa om den nøyaktige ordlyd.”
“Var det Hva er Jeg?”
“Tenk igjen.”
Jeg tenkte tilbake til begynnelsen, “Var det HVEM ELLER HVA ER JEG?”
“Det er korrekt, min venn. Nå kan du tenke nøye over de eksakte ord, og hvilken retning samtalen vår har pekt ut. Gjør dette i løpet av neste uke, og ta notater av det som måtte falle deg inn, uansett hvor fjernt eller tåpelig de tankene måtte synes deg. Tenk også på dette mens vi går videre. Noen ganger vil antydningene hjelpe deg til å finne ut hvor du ikke skal gå, eller at det er feil svar, slik at du til slutt kun står igjen med sannheten.”
“Interessant,” nikket jeg takknemlig.
“La meg igjen spørre deg. Hvis jeg skulle ha fortalt deg at du er Ånd, forteller det deg noe som helst om hvem eller hva du er?”
“Jeg tror at det i virkeligheten sier meg fint lite.”
“Du har rett. Selv om uttalelsen er sann, betyr det ikke særlig mye, hverken for deg eller noen andre, på ditt nåværende forståelsesnivå. Når, – og hvis du finner det første prinsippet vil du i det minste ha en forståelse av det.”
“Fascinerende.” Jeg følte meg som Spock i Star Trek som var i ferd med å observere en avansert, fremmed rase.
“Tiden er nesten ute, og jeg må begi meg på vei.”
“Johannes. Jeg har et spørsmål til.”
“Ja…”
“Kan jeg dele det jeg har lært med min kone?”
“Hvis du har suksess, så vil du komme til å dele din kunnskap med verden. Fordi det mannlige og kvinneliges skjebne er å bli ett, bør du dele allting med din kone, men fortell ingen andre om din opplevelse før tiden er inne, ellers vil du bli avskåret fra videre undervisning. Her, la meg ta regningen.”
“Det føles merkelig å la apostelen Johannes kjøpe kaffe til meg. Jeg ville trodd at noen med din status bare kunne ha manifestert det du trengte.”
“Så lite du forstår om den riktige anvendelse av makt, min venn. Fordi mens jeg ferdes i menneskets verden som menneske, så må jeg også være som et menneske, liksom du selv. Du vil komme til å lære mere om makt senere.” Han tok min hånd. “Farvel for denne gang.”
“Hvor og når vil jeg få se deg igjen?”
”Jeg jobber som klokkeringer utenfor Albertssons supermarked, syv ganger i uken. Jeg er lett å finne. Kom tilbake om syv dager, neste torsdag, så fortsetter vi med undervisningen.”
”OK, det er fint,” sa jeg mens jeg så ham betale for kaffen og gå ut døren. Jeg nærmest ventet å se ham forsvinne da jeg blunket med øynene, mens han gikk bortover fortauet, men det gjorde han ikke. Han så ut som en alminnelig eldre mann som var ute og spaserte, inntil han forsvant ut av syne.